Svalandsgubben 2006:

En myrsliters betraktninger

Allerede i bekken opp fra Flakk merker jeg det; dette er definitivt ikke dagen for å sette pers i gubbeløypa. Aner jeg et snev av KOLS, jeg som aldri har røyka? Lufta vil liksom ikke inn i lungene, langt mindre ut i beina.

Der kommer fordundre meg Bjørn (Stormoen) igjen, han som jeg løp fra på veien bort til Flakk. Han spretter fra stein til stein opp den neste bakken. Er tyngdekrafta oppheva i et lite felt akkurat rundt ham? Jeg henger meg på. Kan hende sprekker han, så jeg kan slå ham på de siste kilometerne fra Mollestad og inn?

Hva er denne smaken i munnen? Var det blanda litt kobber i safta på første drikkestasjon?

Myrlandet

Noen små, men i mitt hode ufattelig lange kilometer lenger ut i myr- og gjørmekavet må jeg slippe ryggen på Bjørn, med ”Birkenes” lysende mot meg fra o-trøya i stort og blått. Der og da kjennes det ut som om noen ekstra krefter renner ut av skoene med myrvannet. Vi er langt fra halvveis…

Den ene myra etterløser den andre, blautere og tyngre enn den forrige. Riktignok går det noe som en gang kan ha vært en sti langs myrbredden, men den er liksom gått i oppløsning, der den ligger og lokker med halvmeter dype gjørmehøl mellom fururøttene.

Trongedal

Endelig! Ute av myrhavet. Noe som ligner fast grunn åpenbarer seg foran oss. Ryggen til Bjørn er borte for lengst, men nye rygger har dukka opp med søknader om å bli fulgt. Jeg innvilger søknadene fortløpende.

Oi! Hørte jeg motordur? Kan vi være i nærheten av Trongedal? Et ørlite snev av optimisme farer gjennom hodet. Skal jeg likevel klare å kare meg opp til Svaland? Jeg har vært utmattelsen nær de siste fem kilometerne, men nå er det som om jeg får ny energi. Bare omtrent fem prosent av den jeg allerede har brent, men likevel.

Svaland

Der er Trongedal, med drikkestasjon og det hele. Som en oase i ørkenen. Der står jammen Siv Kristin Sællmann også, med mikrofon og kameramann. Jeg bryr meg ikke. Nå skal jeg til Svaland, hvor Anne Rigmors havresuppe venter. Jeg har fått heng på et par damer som holder akkurat passe gåtempo i motbakkene. Parfymeduften løfter meg opp til Svalandstårnet. Der må jeg slippe damene også, men nå står det næringsinntak på programmet, for både kropp og sjel. Deilig havresuppe, varm saft, banan, hornmusikk, store smil og muntre kommentarer. Ingen steder er som Svaland! Det synes en forbipasserende også: ”Her var det jammen fint. Første gangen jeg er her”. Han kommer garantert tilbake neste år. Det gjør jeg også. Denne gangen har ikke ”aldri mer!” streifa meg et sekund, selv om jeg sliter mer enn noensinne. Bor du i Birkenes og driver litt med løpetrening året igjennom, så løper du Svalandsgubben, med mindre du ligger på sykehus. Sånn er’e bare.

Rugsland

Over Svalandsheia går det ufattelig tregt sammenligna med i fjor. Beina er som bly, men ikke i nærheten av hva de skal komme til å være fra Nesset og inn. Ned mot Rugsland synes jeg at jeg skimter en kjent rygg. ”Birkenes” står det, på hvit bunn. Det må jo være Bjørn! Og der er jammen Sveinung også (tidligere studiekamerat), som løp fra meg for en evighet siden. De sliter. ”Krampe i leggane”, klager Sveinung, som ligger bakerst av de to. ”Kjenner det i ryggen”, kommer det fra Bjørn, idet jeg ”ruller” forbi. Nede på rugslandsasfalten er begge langt bak. Der ser jeg ryggen på Olav (Aabel) som forsvant på Svalandsheia. Olav går nå. ”Jeg blir for tung på asfalten”, proklamerer han.

Mollestad

Ny drikkestasjon. Jeg stapper innpå en halv banan med håp om et energikick. Det kommer! Beina starter opp igjen og holder uforskamma høyt tempo noen hundre meter, helt uavhengig av hjernen. En godt voksen kar med skjegg passeres, og der er vi på grusveien mot Mollestad. En ny ”Birkenes”-rygg kommer til syne. Hvem er dette, da? Det skulle vel aldri være…? Å, joda. På vei forbi oppdager jeg det. Det er Steinar (Aas), mannen som aldri stopper. Han har stoppa! ”Men Steinar, da. At jeg skulle få se deg sånn”, detter ut av meg idet jeg passerer. ”Nå er jeg helt parkert”, klarer han å klemme ut mellom leppene. Skal jeg slå Steinar også?

Sarons Dal

De snaue fem kilometerne fra Mollestad og inn blir en sammenhengende pine. Beina veier et sted mellom 50 og 100 kilo. Hver. De bare nekter å adlyde, og jeg må gå så fort underlaget blir til den minste motbakke. Men jeg kommer meg til Flakk og over Flakkebrua uten å svime av. Den halve kilometeren gjennom lysløypa, som går som en vind på treningsturene, er lang som et vondt år. Der reiser Sarons Dal seg som en uoverkommelig fjellvegg. Men jeg har fått los på ei ungjente i tights, og har over fem minutter igjen til å komme under to timer og femti minutter. Dette skal gå! ”Kom igjen, Bjørn Vidar!”, hører jeg oppe fra høyre. Jeg skimter Anne Mette (Hope) gjennom utmattelseståka. ”Dette er det man kaller levende død”, kommenterer jeg om min egen tilstand. ”Jeg har sett de som har slitt mer enn deg opp her”, kauker Anne Mette tilbake. Hun er god til å juge, Anne Mette, men snill.

Mål!

Ungjenta leder an de siste 200 meterne. Noen sluttspurt for å slå henne er helt uaktuelt, selv om jeg vet det befinner seg flere leger i målområdet.

Der er lidelsen slutt, på 2.46.47. Et drøyt kvarter mer enn det burde vært, men som resten av (de mannlige) deltakerne kan jeg skylde på dobbeltsidig lungebetennelse, lårbeinsbrudd og ryggprolaps bare den siste måneden, så jeg bør være fornøyd, tross alt.

Dagmar (Birkeland) står klar med varm saft og hyggelige kommentarer. I dusjen er det ennå varmt vann, og inne på idrettshuset langer Inger (Skåre) over varme pølser og vafler. Det er som å komme til himmelriket!

Premieutdeling

Under premieutdelingen fortsetter oppturen. På det overfylte premiebordet står stabler med joggesko og treningstøy av prima kvalitet. Når SK Vidar-løperne og samboerparet Øystein Sylta og Kjersti Karoline Danielsen har fått sine velfortjente sjekker og sko som bevis på totalseieren – Kjersti til og med på ny løyperekord – er det tid for gavedryss til allmuen. Trygve Lølands muntre og lune kommentarer fyller rommet, og der roper han jammen opp navnet mitt! Et par flunkende nye terrengsko venter, fire nummer for store, riktignok, men ”det er bare å bytte på Løplabbet”, ifølge Trygve. Der sikra du deg en løper til neste år, Trygve! Jeg føyer meg vel bare inn i rekka av de par-tre hundre som ganske sikkert står på startstreken på gressbakken i Birkenesparken siste oktobersøndag i 2007 også. For, gjentatte gjørme- og myrbad, utmattelsessyndrom og stadig revurderte og brutte målsettinger til tross – på det sørlandsvelkjente spørsmålet ”Du ska’ vel løbe gubben?”, finnes bare ett riktig svar: Selvfølgelig!

Bjørn Vidar Lie